Selv om fortellingene til Elisabeth Welhaven skal leses som skjønnlitteratur, gir de likevel unike innsikter i livet i Bergen rundt 1800. Hun beskriver i hovedsak det private livet, sett fra mange ulike perspektiver – ikke minst fra områder som ofte faller utenom de store historiske fortellingene: barndomsliv, tjenestefolkets hverdag, fattigfolk og tiggere, madammene og jomfruene sine fortellinger, og ikke minst beskrivelser av bergensernes mange kuriositeter, enten det gjelder mote, kurtisering, matvaner eller helligdager.

I fortellingen Klokkeren og hans sønn følger vi livet til klokkeren i Mariakirken som også var lærer ved den tyske skolen. Historien er helt parallell til historien til hennes far og bestefar, så dette er nok den mest biografiske skildringen blant Elisabeths historier. Historien foregår etter nedleggelsen av det hanseatiske kontor, men fortsatt er den tyske innflytelsen tung i Bergen, med sin egen menighet i Mariakirken og egen skole.

I historien Madamen forteller Elisabeth om standssamfunnet Bergen, og konsekvensen for en håndverkersvenn som skal føre barnet sitt til dåp. Handlingen foregår i Kroken i Dreggen, og her møter vi også «stokkebergenseren» iført natthue og nattskjorte ute i gatene på høylys dag.

Hvis du lurer på hvordan Bergen artet seg når St. Hans opprant, med handelsliv, tjuaguttenes raid for å bygge høyest mulig bård, serveringskonenes lureri av uskyldige nordlendinger i jektefart — finn fram historien En gammelbergens sankthansaften.

Flere skildringer av gatelivet i Bergen ved ulike høytidsdager, finner vi i Gammelt bergensliv. Dette er også den viktigste kilden om informasjon om den kjente bergenske fiskedrageren Himmelfarten sitt liv. Men her finner vi også heiteveggene, tjenestepikene ved Bispebrønnen, visesangeren Arne Wikne og mange mange flere skikkelser fra Bergen.

Også det gode livet blant de kondisjonerte i Bergen gir Elisabeth flere gode skildringer av; både hvordan en dannet kurtisering kunne foregå i fortellingen Menuettdanserinnen, eller om en såkalt «plassertur» — en utflukt — til Åsane kirke i historien En plassertur i Bergen. 

Elisabeth tar oss også med til livet i stiftelsene Zander Kaaes og Dankert Krohn, steder som vi fortsatt kan se langs Kong Oscars gate. I historien Likstuen er det likpyntersken Janicke, bosatt i Zander Kaaes Stiftelse, vi møter når gamle major F tilsynelatende har trukket sitt siste sukk.

Bergen var også sentrum for strilelandet rundt, og vi møter også skikkelser og landskaper utenfor Bergen. På Kinn utenfor Florø møter vi i historien En erindring fra Kysten en stri og modig kvinne som går langt utenpå de fleste mannfolk når en båt skal føres, eller tobakk skal tygges. Prestelivet på landet er skildret i Jomfruen der vi introduseres for den gamle husholdersken til gamlepresten og hennes etterhvert desperate forsøk på å forføre den nye presten.

Elisabeth Welhavens skildringer er god historieskriving der hun sjelden går av veien for bifortellinger og digresjoner som gjør historiene til et rikholdig arsenal av bergensiana og betraktninger over livet som kvinne i en mannsverden. Når hun attpåtil er godt utstyrt med humor og innlevelse, kan vi ikke annet enn å ønske alle nye lesere en god reise i Elisabeths Bergen!