Født: 6. mars 1816, død 26. juli 1901.

Elisabeth Margrethe Welhaven kom til verden i Bergen den 6. mars 1816. Foreldrene var Else Margrethe Cammermeyer og Johan Ernst Welhaven. Hun vokste opp i en stor søskenflokk, med Johan Sebastian og Maren som sine eldre søsken. Foreldrene var opptatt av at barna skulle ha både en boklig og moralsk opplæring, så både jenter og gutter fikk opplæring i lesing og regning. Barna vokste opp med nær kontakt med pasientene på leprahospitalet. Faren, Johan Ernst Welhaven, var hospitalsprest. Visstnok ba presten barna om å spise sine måltider med de syke. De skulle sitte pent ved bordet, uten å fortrekke en mine.

Slik han er beskrevet var Johan Ernst Welhaven en mann med en stor omsorgsevne. Leprapasientene elsket presten sin, som ga så mye, både gudsord, trøst og kjærlighet. “Hele byen” visste at Johan Ernst var mannen med byens største hjerte; fattige, dødsdømte og syke ønsket at Welhaven skulle holde deres hånd og be for deres sjeler. Samtidig var han en mann som elsket å skravle på gaten, spille kort og more seg. Om han danset og spilte kort etter at han ble gift er usikkert, men han var kjent for sin livsglede i Bergen.(Løchen: 1900)

At Johan Ernst Welhaven skulle få den staselige, vakre Else Margrethe Cammermeyer til kone var overraskende for mange. Hun, som levde under et så strengt regime hos sin far, kapellanen til Korskirken, Johan Sebastian ammermeyer. Ved hjelp av hemmelige brev ble de forelsket og forlovet, og fikk lov av far til å gifte seg – tross Welhavens lettsindige kortspill.

Som alle gode bergensere er også Elisabeth Welhaven av innvandrerslekt. Både på mors- og farsiden var familien tyske innvandrere. Dette var folk som hadde tatt sjanser, brukt sitt vett og mot til å reise til ukjent land for å få et bedre liv. I Elisabeths aner finner vi navn som Welhaven, Woltmann, Cammermeyer og Heiberg.

Om å være barn i Bergen skriver Elisabeth Welhaven:

“Gatelivet i Bergen var sterkt utviklet blant barn. Det store antall spill som slekt på slekt hadde tjent til barnefornøyelser ble alle utført på gaten, ja hele byen ble betraktet som lekeplass. Ethvert spill hadde, som oven fortalt, sin bestemte årstid, og det ble strengt overholdt at ingen gikk utenfor regelen. Hele denne gatekommers sjenerte underlig nok ingen. Blant de såkalte “bedrefolks barn” rådet liksom et usynlig politi, og det skjedde som regel intet som påkrevde det synliges bistand. Småpiker og gutter lekte sammen i de skjønneste forhold, og guttene viste ved gitt anledning stor ridderlighet.”

Da faren døde 20. mars 1828 var Elisabeth 12 år. Else og Johan Ernsts eldste sønn, Johan Sebastian Welhaven, var student i Oslo, men var hjemme da den elskede faren gikk bort. For hele familien var dette et hardt slag. Else gikk med barn i magen, og for henne ble livet aldri det samme. Else var familiens økonom, visstnok var hun en riktig skarp tallkunstner (Løchen: 1900). Fra nå av fikk hun en stadig forverret økonomi, og hun måtte be de eldste barna om hjelp for å klare å forsørge de yngste. De første årene var det lite hjelp å få, barna var for unge. Johan Sebastian sultet som student i hovedstaden.

Maren hadde giftet seg med kjæresten sin, Michael Sars. De to reiste først til Kinn, hvor Michael hadde fått jobb som prest i havgapet. Det var neppe prestegjerningen som trakk for den unge mannen; han var lidenskapelig interessert i livet i havet. Etter 9 år på Kinn fikk han presteembedet i Manger. Der ble det sagt at han var en lite entusiastisk prest, men en desto mer glødende havforsker. Det er usikkert når Elisabeth kom til Maren, men det kan ha vært da Marens familie flyttet til Manger. Elisabeth var da 23 år. Fra da av var hun tante Lise for den voksende ungeflokken til Maren og Michael.

Hvordan tilbrakte Elisabeth tiden sin på Manger? Om hun var livlig og utadvendt som voksen, trenger hun ikke ha vært det samme da hun var ung. Ut fra fortellingene hennes vet vi at hun fulgte med på alt som skjedde rundt henne «med store øyne». Hun så svogeren sin i prestegjerning og forskergjerning, hun så himmel og hav på vakre Manger og hun reiste med seilbåt til Bergen for å besøke mor og søsken. «Jeg havde under mit Ophold på Øen med Forbauselse seet de saakaldte «Føringsbaade», med det enkelte Raasejl stride seg frem gjennem høje Bølger.» (Sælsomme Folk). Det kan ha vært en slik båt hun reiste med da hun kom til Bergen på besøk. Nevøen hennes, Ernst, latinskoleelev, skriver i et brev at “tante Lise kommer vel snart til Byen nu; jeg ventede hende saa ganske vist, at hun var kommen med Mons.”

Aller mest har tante Lise trolig tilbrakt tiden sin sammen med Maren og de mange små. Hun kan ha vært lekekamerat, passepike og eventyrforteller. Hun kan ha strikket – på denne tiden var det blitt alminnelig å kunne strikkekunsten – eller hun kan ha vevet og sydd. Maren fødte i sitt liv barn nok for både seg selv og sin søster; kildene operer med 14 barnefødsler. Mange spebarn og smårollinger døde fra familien. Dette ble også en del av hverdagen til Elisabeth; livet og døden med barna.

I 1854 var Elisabeth med familien da de etablerte seg i Christiania. Svogeren Michael Sars hadde nå lagt prestegjerningen på hyllen for godt og konsentrerte seg om forskningen som «Ekstraordinær professor i zoologi» ved universitetet. Åtte barn levde, blant dem Ernst og Ossian – senere professorer i zoologi og historie. Maren fikk sitt yngste barn i Christiania – lille Eva, mezzosopranen.

Maren Sars har ikke etterlatt seg en arv som vitenskapskvinne, sangerinne, forfatter eller andre storverk. Hennes ettermæle knytter seg til hennes natur og hennes salong. Med sønnene Ernst og Ossian på god vei inn i store akademiske karrierer inviterte hun vennene deres hjem og e

tablerte stille og diskret hovedstadens ledende salong. Som de elsket henne, den skjønne, lune, moren. I brev på brev står det: «Hils Deres mor», «mine beste hilsner til Deres kjære mor», «Hils til din mor, jeg hadde det så uendelig morsomt hos henne». Hilsenene kom fra Bjørnstjerne Bjørnson, Edvard Grieg, John Paulsen, Jonas Lie, Johanne Louise Heiberg, Fritjof Nansen og mange flere. De kalte henne «Norges dronning uten krone» (Fra Elise s. 81).

Kvinnesakslederen Elise Welhaven er niesen til Elisabeth og Maren. I sine memoarer forteller hun om tantene; den ene så skjønn og forfinet, den andre grovkornet. Begge så uendelig snille. Om Elisabeth sier hun:

«Over tante Lise kunne man gjøre seg lystig, hun sparte ingen og ingen sparte henne. Hele uken var hennes arbeid å stoppe strømper og reparere tøy, hvortil hun så visst ingen mester var, men det måtte gjøres, og det var ingen andre til det arbeidet. Men søndagen ga lønn for ukens slit. Da besteg hun sin høye hest. Da moset hun seg selv og da moset hun andre. Især var hun tipp topp når Bjørnstjerne Bjørnson var der. Sars hjem hadde ikke uten henne vært det hjem for alle, som det var. Hun fant noe hos enhver, og ga noe til enhver. Hun var uten tvil mer begavet enn hennes familie ville innrømme. Å skrive var nå hennes lyst, og hadde hun fra sin ungdom levet i bedre forhold hadde hun sannsynligvis blitt en forfatterinne av rang.»

Gerda Welhaven skrev forordet til boken som ble utgitt i anledning 100-årsdagen til Elisabeth Welhaven. Hun skriver:

«[I Christiania] var det hun fik anledning til at røpe sit fortællertalent, kanskje et av de eiendomligste i sit slags. Naar «tante Lise» – som hun kaldtes baade av familien og den store vennekreds – fortalte sine gamle Bergenshistorier, «agerte» hun de forskjellige personer, saa man saa de lyslevende for sig.»

I historiene forteller Elisabeth om enkelte mennesker som fører forborgne tilværelser. Disse lever stille liv bak låste dører. Trolig var frøken Welhaven en svært lite forborgen person. Snarere har livet i hovedstaden vært et spennende eventyr for henne, og den såkalte frøkentilværelsen var neppe et problem. Slik Gerda Welhaven beskriver henne, har hun moret seg, rett og slett:

«Blandt hendes underholdende præstasjoner var ogsaa den at danse striledanse og det i strilejentens nationaldragt. Som strilegut var Niels Hertzberg (den senere statsraad) hendes dansekavaler, han ogsaa iført strilens nationalkostyme.»

Elisabeth Welhaven danset, skrev og tilbrakte de berømmelige søndagene med venner og familie. Hun må ha hygget seg stort sammen med Maren, “Norges dronning uten krone”. I sin midte hadde damene et pent utvalg av landets ledende operasangere; Marens to døtre Mally og hennes ektemann operasangeren Thorvald Lammers, og Eva, gift med Fritjof Nansen.

Elisabeth Welhaven ble først utgitt i Skilling-Magazin. Hun hadde en venn i redaktøren, Hartvig Lassen, som var en interessert tilhører når Elisabeth spilte og fortalte.  Visstnok skal hans oppmuntring ha vært en viktig pådriver for henne. Hennes egne nevøer, de store vitenskapsmenn Ossian og Ernst Sars, hadde smilt av tantens nyvunne interesse for skrivekunsten, selv om smilet kanskje stivnet litt da de forsto at tekster de beundret faktisk var tantens verk, om enn publisert under et pseudonym. Tante Lise hadde aldri fått brødrenes og nevøenes fordeler; rett kjønn og rett utdanning. Men blant hennes venninner ble også regnet Johanne Louise Heiberg, skuespilleren, som skrev til henne:

“Ja man sukker virkelig ofte i vor Tid efter at møde et Menneske, hvis Originalitet afstikker imod alt det Pene, det Dannede, det kjedelig Snorrette, bag hvilket der intet findes uden Tomhed.”

Heiberg anerkjenner Elisabeth Welhavens spennende originalitet, som forfatter – dette var et takkebrev for boken hennes – men sikkert også som det livsglade menneske hun var.

En annen av Elisabeth Welhavens venninner var Aasta Hansten, kvinnesakskvinnen som hadde stått på barrikadene i hele sitt liv. Til Elisabeth Welhaven skrev hun, i verseform til 50-årsdagen:

“Men endaa er me’kke trøytt og veika
og endaa hava me hug til leika
um vondord bryr me oss inka grand
dei trille taa oss som turre sand.”

Tross nevøenes “smil” til tantens forfattervirksomhet har hun likevel trolig hatt stor støtte og inspirasjon i familekretsen, som kan ha vært en av hovedstadens og landets mest inspirerende møtested. Johanne Louise Heiberg sier: “De selv, min Frøken, og Deres Slægt hører til dem, der ligesom Jernpiller gjøre Blodet mere rødt og flydende i ens Aarer.”

De flinke, våkne kvinnene støttet hverandre, og oppmuntret hverandre til videre arbeid. De befant seg i en brytningstid. Ville de trodd det de så, om de fikk et glimt inn i vår tid?

I historien om «Klokkeren og hans sønn» forteller Elisabeth Welhaven om tjenestepiken Vibeke og hennes “sanne” historier om nisser og skrømt, for så å kaste seg inn i hennes forsvar med: «I hine dager var de kunnskaper som ble ansett for å være nødvendige for husets døtre knapt tilmålte, og deres ånd ble derved omtrent på samme måte innklemt som deres legeme i de jernbesatte snøreliv, og mang en rik natur skjøt derfor kuet frem, lik planten som har fått for snever plass til vekst. Som regel ble det resonnert omtrent slik: moren er kommet til målet på den måte, hva behøver så datteren mer for å nå frem til husmor? Og hvor mang en begavet kvinne måtte ikke i disse dager stenge for de evner som ikke gikk i retning av nål og kokebok? For hun ville ganske sikkert blitt ansett for en avart blant sitt kjønn om hun hadde prøvd de gitte vinger til flukt over den sfære hun ble henvist til.»

En av historiene hennes, «En erindring fra kysten», kan knapt være selvopplevd – den er lagt til Kinn, og der tror man ikke at hun har bodd. I tillegg er hovedpersonen i fortellingen en mann. Historien handler om sildefiske, og forklarer sildens migrasjon. Har hun lyttet til Michael eller Ossian Sars? Men historien forteller om mer enn sild og fiske. Dette er historien om en selvstendig kvinne, en sterk, kyndig båtfører, som røyker tobakk og er modig som de færreste menn. Med penn og papir er Elisabeth Welhaven en kvinnesakskvinne.

Historiene til frøken Welhaven ble utgitt titt og og ofte i Skilling-Magazin før hun ble utgitt i bokform 1870. Fire ganger ble hun trykt opp igjen, hver gang med et varierende utvalg av historier.

Elisabeth Welhaven døde i Christiania i 1901, 85 år gammel. Storesøster Maren hadde vært hennes følgesvenn livet gjennom, hun døde tre år tidligere. Elisabeth Welhaven ligger begravet på Vår Frelsers gravlund, hvor hun deler grav med sin mor.